POLITOLOGISKE STUDIER - ÅRG. 4 NR. 4  - FILM OG POLITIK -OKTOBER 2001

Af Iver B. Neumann

Strategisk tænkning har i Norden gennemgående været et militærinternt anliggende. Når der i den generelle debat er tale om strategi, er det gerne i sammenhæng med erhvervslivs- eller generelle politiske dispositioner. Artiklen argumenterer for den strategiske tænknings plads i politisk-militær sammenhæng. Iver B. Neumann præsenterer den geopolitiske ”grand strategy”-tradition generelt, og specielt et nykjelleniansk perspektiv. Norden ses som indrammet af en magttrekant, hvor hjørnerne udgøres af Rusland, USA og EU. Særlig opmærksomhed vies til den rolle doktrinudvikling spiller som bindeled mellem de politiske og militære sider ved politikken.

Geopolitikk og ”grand strategy”

Begrepet geopolitikk stammer fra Rudolf Kjellén, som for drøye hundre år siden også utarbeidet et perspektiv på den skandinaviske halvøys strategiske handlingsrom. Den umiddelbare foranledningen var at Kjellén som svensk patriot reagerte på Norges løsrivelsesplaner, og satte seg fore å pledere behovet for en sterk svensk stat som en geopolitisk nødvendighet. Slik Kjellén så det, var Russland, Tyskland og Storbritannia de tre strategiske tyngdepunktene i våre nærmiljøer. I og med at det eksisterte adskillig konfliktstoff de tre imellom, og i og med at den fenno-skandinaviske halvøy lå som en buffer mellom dem, mente Kjellén at å oppløse den svensk-norske personalunion ville være et stort skritt i retning av å åpne om ikke et strategisk vakuum, så i alle fall en svak sfære som alle de tre maktene ville være fristet til å markere seg sterkere i, om ikke annet så for å komme de andre i forkjøpet.

Da unionen gikk i stykker, avfant Kjellén seg med tingenes tilstand, og så det i tilbakeblikk slik at Norges uttreden av unionen hadde vært uavvendelig. Da maktene i 1939-1940 kom til Sveriges tidligere deler og slik han så det numära småbrødre, og hans bangeste anelser om hva som kunne skje i Skandinavia mutatis mutandis gikk i oppfyllelse, var han allerede død. At hans hypotese hadde blitt bekreftet, gjorde heller ikke hans geopolitiske innfallsvinkel mer populær.  Geopolitikken fremsto på grunn av sin sterke stilling i Det tredje rikets retorikk først og fremst som et Nazi-prosjekt, og var dermed tilsynelatende kompromittert. Da Den annen verdenskrig var over, fremsto heller ikke Norden først og fremst som innskrevet av tre separate maktsentra, men snarere av to. De dominerende bildene av handlingsrommet la vekt på det bilaterale – øst mot vest – ikke de trilaterale. Norden fremsto først og fremst som et nedslagsfelt for Den kalde krigens rivalisering; den ”nordiske balanse” ble for eksempel hevdet å eksistere mellom de to partene øst og vest, ikke mellom Kjellens makttriangel.

Efter Den kalde krigens slutt gikk det imidlertid ikke lenge før det dukket opp skandinaviske analyser av nykjelleniansk merke (Bingen & Bundt 1994, Neumann &  Ulriksen 1996, Tunander 1997, Tunander 1998, Wennerstig 2000). Det nye lå i at man innarbeidet USAs militære ankomst til Europa under og efter Den annen verdenskrig, i at man tok med sikkerhetens multilateralisering og nå så trekantens hjørner som Russland, EU og USA, og at man i forlengelsen av dette også problematiserte hva slags institusjonalisering som eksisterer de forskjellige hjørnene imellom.[i] I 2001 virker det åpenbart urimelig som Kjellén å se de tre maktsentrene som utgjør hjørnene i trekanten som likeordnet. Forholdet USA-EU er kvalitativt forskjellige fra forholdet USA-Russland og EU-Russland, ikke minst fordi så mye av sikkerhetspolitikken i det førstnevnte forholdet er institusjonalisert i NATO. Videre innebærer Danmarks og Norges NATO-medlemskap og Danmark, Finland og Sveriges EU-medlemskap at denne institusjonaliseringen strekker seg inn i og griper om deler av triangelet. Endelig har det sett fra alle de tre polene skjedd en utvidende østlig forskyvning hva angår hvilket område man ser som logisk sammenhengende . Mens det på Kjelléns tid var vanlig å se den fenno-skandinaviske området som en geopolitisk enhet og å ordne ministerienes desker derefter, er det efter Den kalde krigens slutt i økende grad enheten ”Nord-Europa” som omfattes med interesse. Dette betyr at den fenno-Skandinaviske halvøy i en rekke sammenhenger tenkes som del av det samme området som de baltiske landene og Polen. Til sammen innebærer disse endringene at Kjelléns perspektiv på ny er analytisk fruktbart, men da i oppgradert utgave.

I tillegg til Kjelléns perspektiv kan man trekke på en annen analytisk tradisjon enn den geopolitiske, nemlig den geostrategiske, eller om man vil, litteraturen om såkalt ”grand strategy”. Det har vært forholdsvis uvanlig å trekke på denne tradisjonen i Norden. En mulig årsak til dette er en velbegrunnet skepsis til muligheten for å totalanalysere det strategiske handlingsrommet, og til at det er mulig å planlegge konsistent i en slik skala som ”grand strategy” krever. Det finnes ikke desto mindre i alle fall to årsaker til at man bør trekke på denne tradisjonen. For det første er det at man spesielt i USA og Russland, men også i EU, har sterke tradisjoner for å tenke i ”grand strategies” i seg selv et argument for å spore og forholde seg til disse konstruksjonene, om ikke annet så fordi de altså er en del av disse aktørenes egne forsøk på mentalt å ordne sitt eget strategiske handlingsrom. På samme måte som Norden tradisjonelt har forsøkt å sette handlingsrommet på begrep av typen ”nordisk balanse”, ”makttriangelet” etc., har andre makter forsøkt å gjøre det ved hjelp av begrepet ”grand strategy”. (Et sentralt poeng nedenfor er at de tre hjørnene skiller seg kraftig ad hva angår den territorielle rekkevidden man ser for seg at strategien skal ha). For det annet ses det å være en rimelig antagelse at disse store og sammensatte aktørene ikke lar den fenno-skandinaviske halvøy fylle sin horisont, og derfor vil la mye av sin utenrikspolitikk overfor regionen være en funksjon nettopp av sine respektive grand strategies. Grand strategies er altså interessante fordi de er en sentral del av strategisk planlegning, og fordi de som generelle elementer i beslutningsprosesser utgjør et bedre grunnlag når den analytiske oppgaven er å finne frem til grunnleggende trekk ved disse landenes utenrikspolitikk overfor Norden.

”Grand strategy” inngår i et begrepshierarki der de underordnede begrepene regnet fra det mest spesifikke nivå er taktikk, operativitet og strategi. For Clausewitz er taktikk kunsten å bruke tropper for å vinne slaget, mens strategi er kunsten å bruke slag for å vinne krigen: ”Strategy is the employment of the battle to gain the end of the War; it must therefore give an aim to the whole military action…”  (von Clausewitz [1832]1968: 241). Strategi er altså først og fremst et militærfaglig begrep. Utviklingen av et begrep om ”grand strategy” kommer i forlengelsen av Clausewitz’ sentrale innsikt, at krigen er innleiret i den generelle politikken. Det gjelder temporært – krigs- og fredstid er ikke nødvendigvis to kvalitativt forskjellige tilstander, det kan tvert imot være optimalt å planlegge for dem i sammenheng - og det gjelder sosialt – politisk-militære og sivil-militære relasjoner blir såpass tette at de må tenkes i sammenheng. Jo mer intim denne innleiringen er, jo viktigere blir det å utvikle en tenkning om dets beskaffenhet, og det er her ”grand strategy” kan være til nytte. I introduksjonen til forrige århundres klassiske engelsksproglige lærebok i strategi påpeker Edward Mead Earle (1943: xiii) at samfunn og stat siden Napoleonskrigene er blitt så sammefiltret at nå må sies å være ”the art of controlling and utilizing the resources of a nation”.[ii] Så legger han imidlertid til at ”The highest type of strategy – sometimes called grand strategy – is that which so integrates the policies and armaments of the nation that the resort to war is either rendered unnecessary or is undertaken with the maximum chance of victory. It is in this broader sense that the word strategy is used in this volume”.

Mot dette historiske bakteppet gir Barry Posen en beskrivende definisjon som synes gangbar:

A grand strategy is a political-military, means-ends chain, a state’s theory about how it can best ’cause’ security for itself. Ideally, it includes an explanation of why the theory is expected to work. A grand strategy must identify likely threats to the state’s security and it must devise political, economic, military, and other remedies for those threats. Priorities must be established among both threats and remedies […] ideally, the grand strategy of a state should account for its effects on other states (Posen 1984: 13, 25).

”Grand strategy” er altså en tilgang hvis største forte er å se det hele i sammenheng. En spesielt tiltalende side ved en slik generell tilgang er at den åpner for mer enn en rent teknisk vinkling på krig som utenrikspolitisk virkemiddel. Planlegningshorisonten flyttes fra krigens slutt til egen samfunnsmessig kapasitet efter at krigen er slutt og freden atter skal administreres. Dette innbyr til ikke minst til at man kan innarbeide et etisk perspektiv som går utover når det er etisk forsvarlig å gå til krig (ius ad bellum) og hva slags virkemidler krigen kan føres med (ius in bello). Man må også forholde seg løpende til om krig i en større sammenheng er et optimalt politisk virkemiddel. Liddell Hart (1974: 353) formulerer i en moderne klassiker dette sentrale poenget slik: ”if you concentrate exclusively on victory, with no thought for the after-effect, you may be too exhausted to profit by the piece, while it is almost certain that the peace will be a bad one, cointaining the germs of another war”. Det gjelder å unngå at seieren i en eventuell krig blir en Pyrrhus-seier. Men først og fremst gjelder det altså å forsøke å unngå krig ved å trekke på alle de andre ressursene som inngår i en ”grand strategy”. Liddell Hart nevner spesifikt finansielt, diplomatisk og etisk press som slike faktorer, og dette er allerede en såpass omfattende sammenstilling at man kan se det slik at samtlige tilgjengelige ressurser må kunne settes inn. Tenker man videre langs dette sporet, blir det overordnede strategiske mål å finne frem til en samfunnsorden som kan respondere på sosiale og politiske utfordringer med et minimum av krigføring.

Grand strategy innbyr altså til en tenkning som ser militære faktorer som en integrert del av politikken. Det kan stilles minst fire konkrete spørsmål om de forutsetninger hvert av makttriangelets hjørner har for å føre en ”grand strategy”. Forutsetning en, to og tre er hentet fra en bok om amerikansk grand strategy efter Den kalde krigen, der Paul Kennedy (1991: 4-5) spesielt fremhever tre politiske områder som den strategiske oppmerksomhet bør rettes mot, nemlig ressursgrunnlag, diplomati og politisk kultur. Forutsetning fire dreier seg  om de militære doktriners utforming og betydning, for ”Within grand strategy, military doctrine sets priorities among various military forces and prescribes how those forces should be structured and employed to achieve the ends in view” (Posen 1984: 7).[iii]

Begrepene ressursgrunnlag, diplomati og politisk kultur er forholdsvis likefremme – kanskje med unntak av sistnevnte, som her skal brukes om det politisk relevante ”system of subjective but socially shared symbols and meanings, including language, myths, rituals, politcial concepts of legitimation, and the like” (Lewellen 1992: 4).[iv] Politisk kultur er relevant fordi den er en sentral faktor for å bestemme hvor store ressurser staten må bruke for å mobilisere de strategiske ressurser som den mener å trenge i freds- og krigstid. Spesielt er det relevant i hvilken grad samfunnsgrupper vil slutte opp om krigføring. Er graden lav, må staten bruke desto mer ressurser om den vil bruke krig som virkemiddel. Politisk kultur er også relevant i den grad den virker befordrende eller beskrankende på spesifikke fiendebilder.

Militær doktrine som politisk størrelse

Hva militære doktriner angår, er interessen i denne sammenheng ikke i første rekke knyttet til doktrinenes taktiske og operative aspekter, men til deres funksjoner i ”grand strategy”, nærmere bestemt deres funksjon i politisk-militære relasjoner. De militære overlegninger må  være tilpasset politikken for øvrig:

A military doctrine may harm the security interests of the state if it is not integrated with the political objectives of the state’s grand strategy – if it fails to provide the statesman with the tools suitable for the pursuit of those objectives. A military doctrine may also harm the security interests of the state if it fails to respond to changes in political circumstances, adversary capabilities, or available military technology – if it is insufficiently innovative for the competitive and dynamic environment of international politics (Posen 1984: 16).[v]

I et sentralt arbeid har Barry Posen med utgangspunkt i Frankrikes, Tysklands og Storbritanias mellomkrigsstrategier sett på hvorledes dette slår ut i praksis. Med utgangspunkt i en lesning av organisasjonsteori generaliserer han disse funnene som følger:

In general, organization theory predicts offensive, disintegrated, and stagnant military doctrines. The case studies suggest that this would normally be the result if military organizations were left to their own devides. Organization theory further suggests that military organizations frequently will be left to their own devices. The structure of the modern state is characterized by the division of functions among specialist bureaucracies. Different bureaucracies command different types of expertise. According to organization theory, non-soldiers should have difficulty evaluating the stte’s military needs and should become dependent on professional military organizations for such advice. Organization theory also predicts that these organizations will deliberately try to escape civilian control in the pursuit of their own interests. The militaries of France, Britain, and Germany [between the world wars] did behave in ways consistent with the theory. They were not, however, left entirely on their own, and their respective military doctrines depart in important ways from the theory’s predictions. Civilians somehow found ways to overcome the limits of their own military knowledge and get around the bureaucratic shenanigans of their military organizations (Posen 1984: 223).

For Posen er de militære altså fanget i en organisasjonskultur som gjør dem til en klamp om foten på det som for ham er rasjonalitetens bærere, nemlig politikere og deres embedsverk. Den militære organisasjonskultur gir seg også normativt uheldige utslag som at militære kan presse på for å få gjennom en offensiv doktrine. Posen konkluderer altså med at den militære siden er ute av stand til å forholde seg aktivt til omverdenen og dermed utgjør problemet, som politikerne i sin tur forsøker å løse.

Elizabeth Kier tar i et nyere arbeid utgangspunkt i det samme empiriske materialet, men leser relasjonen mellom  politikere og militære på en ganske annen måte. Hun kritiserer  Posen for ensidig å ”credit civilian policymakers with formulating military doctrines that are well suited to the state’s strategic environment, yet blame the armed forces for adopting offensive doctrines tailored to their organizational interest” (Kier 1997: 4). Hun setter fingeren på to problemer. For det første kan man like godt forstå den organisasjonsmessige logikken som gjør seg gjeldende i militære organisasjonen som et spørsmål om å gjøre det man synes kler situasjoen, det som er passende og normalt, snarere enn å forusette en rasjonell, målorientert og ressursmaksimerende handlingsmåte. For det annet peker hun på at det ikke er noen umiddelbart gitte forhold som kan forklare hvorfor ikke også politikere vil være underkastet organisatoriske beskrankninger (det være seg av den typen Posen konsentrerer seg om, eller av den type hun selv er opptatt av). Hun fokuserer så på ett slikt spørsmål, nemlig hvorledes normer virker inn på polikernes forventninger: ”…civilians’ cultural understanding of the role of the military force in the domestic arena governs their participation in developing doctrine. And because the military plays a pivotal role in building and maintaining the state, the domestic implications of military policy often shape civilian decision. In designing military policy, civilians address their concerns about domestic threats and stability…” (Kier 1997: 21). Et sentralt eksempel gjelder henholdsvis franske og britiske politikeres syn på (eller representasjonen av) verneplikten. Mens de førstnevnte gjennomgående så den som en praksis som sikret alle lags oppslutningen om de republikanske idealer og dermed sveiset Frankrike sammen, så de sistnevnte den gjennomgående som en av  måte å militarisere samfunnet på. Spesielt sosialdemokrater la vekt på hvorledes verneplikt kunne gjøre det enklere å indoktrinere og militarisere unge mannlige arbeidere, slik at de kanskje endog kunne brukes av konservative politikere til å stoppe deres egen vei mot statsmakten. Så lenge det var slik at man i Storbritannia hadde en tradisjon med vervet forsvar og i Frankrike en basert på levée en masse, har dette status av en sammenlignende observasjon. Men idet de to seierherrene fra verdenskrigen tar med seg disse hjemlige forestillingene inn i diskusjon av det politiske spørsmålet om hvorledes man skal behandle det beseirede Tyskland, oppstår det et umiddelbart problem. Fra britisk hold ble det lagt vekt på at det ville være bedre å ha en liten, vervet hær som ikke vil bidra ytterligere til militarisering av Tyskland, mens det fra fransk hold ble argumentert med at en vernepliktshær ville ha en beskrankende virkning på offisersstanden. Hovedpoenget er i denne sammenheng ikke at begge parter først og fremst argumenterer ut fra egne og ikke tyske kulturelle forutsetninger, men at politikerne på begge sider først og fremst legger vekt på virkningene av forsvarspolitikken for det de kan best, nemlig innenrikspolitikk. Kier konkluderer ut fra denne og en rekke andre eksempler at det hva nytenkning angår er den sivile siden som er problemet, og at de militære må forsøke å utforme forsvarspolitikk som best de kan gitt politikernes innadvendte politikkutforming:

Civilian policymakers endorse certain military policies that they believe will ensure the maintenance of the preferred domestic distribution of power. These civilian choices then constrain a military organization’s perception of what is possible (Kier 1997: 140).

Man kan avlede to sentrale innsikter fra denne debatten. Den første innsikten er at det eksisterer både sivile og militære politiske logikker som gjør det lite trolig at noe konsept for ”grand strategy” vil kunne appliseres konsekvent. Det er sannsynligvis først og fremst derfor Henry Kissinger og en rekke andre understreker hvor viktig det er å utforme strategien på en så enkel måte som overhode mulig:

An excessively rigid strategic doctrine can absorb great energy in the attempt to reconcile what happens with what is expected. If it is too complicated, it can break down under the stress of decision-making. The Schlieffen Plan, Germany’s military design for World War I, provided for every contingency except the psychological strain on the commander. It failed largely because the German leaders lost their nerve. In the face of Russian advances into eastern Germany – foreseen by the Schlieffen plan – they rushed reinforcements from the west, weakening their offensive power at the crucial moment. It adds to the irony of the situation that these reinforcements were in transit when the decisive battles in both the East and the West were being fought (Kissinger 1964: 23).

Offensive doktriner tenderer til å være mer rigid enn defensive doktriner, og  binder dermed den sivile siden i større grad (Van Evera 1984: 87). Muligheten for at offensive doktriner som Schlieffen-planen lider den skjebne å bli forlatt i kampens hete, er altså større enn hva tilfellet er for defensive doktriner. Den andre innsikten er at enhver ”grand strategy” som er navnet verdig ikke må få vokse frem i forlengelsen av taktikk og strategi, som et rent militært forehavende, men tvert imot må konkretiseres med utgangspunkt i generelle politiske målsetninger. Posens funn kan presses i retning av at dette vil være en umulig oppgave for de militære – under alle omstendigheter vil det være lettere for politikerne å påta seg en slik oppgave. I demokratiske politiske systemer vil det per definisjon være politikernes oppgave å forestå arbeidet. Keirs funn peker i retning av at arbeidet uvegerlig vil være underlagt beskrankninger, men dét rokker ikke ved den grunnleggende rollefordeling som her avtegner seg. Politikernes primat i denne prosessen må hevdes ikke bare på bakgrunn av de organisasjonsteoretiske hensyn som nyss er nevnt, men først og fremst fordi det innen demokratiske systemer per definisjon eksisterer et modikum av sivil kontroll med de militære.

Militær doktrine er altså et politisk fenomen av fremste rang. For kort å illustrere begrepets bruksområde, følger nå en nøtteskallsanalyse av det russiske hjørnet i Kjellens trekant.

Russland

Russlands kapabiliteret er sterkt begrenset på alle områder foruten ett: kjernefysiske arsenaler. Hva angår sikkerhetspolitiske strukturer er det også bare en arena der Russland seriøst kan oppebære et visst krav på å være en stormakt, nemlig i de deler av tilstøtende territorier som inngikk i det tidligere Sovjetunionen.  Det er simpelthen inngangsverdier i den russiske sikkerhetsdiskursen, og det uttrykkes for eksempel eksplisitt i den nasjonale sikkerhetsdoktrinen, at Russland er en stormakt og at SUS har førsteprioritet. Her er det en intim sammenheng. Doktrinen om Russlands ”nære utland” må sees som en doktrine rettet inn mot å hevde interesser som skal konkretisere Russlands krav på stormaktsstatus.

En stormakt må ha en viss økonomisk basis. Med et offisielt  BNI som er på samme størrelse som en vesteuropeisk middelmakts, er Russland på tross av medlemskapet i G-8 langt fra å ha en slik kapabilitet i dag. Russlands prioritering av markedsøkonomiske innslag må sees som en innrømmelse av at det kun er dette systemet som på 2000-tallet kan gi en stat et tilstrekkelig sterkt økonomisk fundament til å fremstå som stormakt. Det er imidlertid en forutsetning for utvikling av markedsøkonomi at statens styring med økonomisk liv i noen grad er indirekte. Et sentralt dilemma for russisk politikk blir dermed grenseoppgangen mellom den politiske og den økonomiske sfære: Politisk sett er det avgjørende for regimet å kunne fremvise en sterk og handlekraftig leder, mens det i økonomisk henseende er viktig å oppebære et visst autonomt handlingsområde for økonomiske aktører. Når det ofte dras paralleller mellom Russland på den ene siden og hhv. Latin-Amerika og China på den annen, er det fordi disse statene alle sammen står overfor denne typen dilemmaer.

Russland fører et annet diplomati enn de to andre hjørnene i makttriangelet. Årsaken ligger i at landet ikke prioriterer integrasjon som politrisk strategi i samme grad. Dette har igjen interne politiske årsaker. Russlands plass i europeiske sikkerhetspolitikk var et viktig spørsmål på 1990-tallet, ikke minst fordi det var så omstridt. Spørsmålet var påtrengende både for den europeiske sikkerhetsordenen i stort, og for det generelle politiske liv i Russland. På statssystemnivå var den overordnede problemstillingen at Europas sikkerhet er institusjonalisert i organisasjoner der Russland i utgangspunktet ikke hadde noen plass. Både for NATO og for EU ble det derfor et prinsipielt viktig spørsmål hva slags forhold man skulle utvikle til Russland. Problemet ble løst ved at man spente et nett av støtteinstitusjoner over hele det eurasiske kontinent, og i tillegg imøtekom Russlands ønsker om spesielle kompletterende bilaterale avtaler. Den viktigste av de all-eurasiske organisasjonene er Partnerskap for fred (PfP), den viktigste bilaterale er NATOs og Russlands fellesråd (PJC). Disse løsningene institusjonaliserer en ordning der NATO er kjernen, og resten av statene er mer eller mindre privilegerte partnere. Russland fremstår som den mest privilegerte partner.

Dette er ikke den type ordning Russland ønsket. Moskva prioriterte tvert imot å arbeide for beslutningsstrukturer der de statene de betraktet som stormakter sammen skulle opptre i det man med referanse til ordenen 1815-1822 ofte kaller en konsert. Aller helst ville man legge tyngdepunktet til OSSE, der man mente at Russland ville kunne spille en sentral rolle. At Russland opplever verden som dominert av disse to trendene og foretrekker den siste, kan man for eksempel lese ut av forsvarsdoktrinen av 2000, der det heter at verdenssituasjonene er dominert av ”to motstridende trender”. På den ene side er det vestlige lands forsøk ”på å skape en internasjonal struktur basert på dominans” under amerikansk lederskap. Til  tross for organisasjonsstøtte (tydeligvis fra NATO etc.), er målet her å unngå folkeretten til fordel for ”unilaterale løsninger (inklusive bruk av militærmakt)”. På den annen side finens det en trend støttet av en rekke stater der målet er ”forbedrede mekanismer for å håndtere internasjonale prosesser multinasjonalt”. Mot amerikansk unilaterialisme, hvilket hva europeisk sikkerhet angår arter seg som NATO, står global multilaterisme, hvilket regionalt i tillegg til FN betyr OSSE.

Den spenningen som dermed oppsto mellom en vest-europeisk politikk tuftet på overnasjonale nettverk omkring Brussel, og en russisk politikk tuftet på ideen om stormakter med nasjonale interesser som skal samordnes, ble ikke utløst på 1990-tallet. Russisk politikk ble redusert til en pendling mellom to uforenelige posisjoner. På den ene siden forsøkte Russland å plasere seg nærmest mulig Brussel i nettverket av alleurasiske organisasjoner. På den andre siden forsøkte Russland å markere seg som en alternativ sikkerhetspolitisk pol for land som i likhet med Russland ikke ville prioritere deltagelse i de europeiske samarbeidsstrukturene (Hvite-Russland, Serbia, Tajikistan o.a.)  Så lenge Brussel er sentrum for den europeiske sikkerhetspolitiske orden, og Russland avstår fra enten å avfinne seg med sin plass som sideordnet node i det eurasiske nettverk eller å fullt ut prioritere en konfrontatorisk politikk vis-à-vis Europa,  vil Russland være dømt til å balansere mellom disse to innbyrdes uforenlige posisjonene. Resultatet av denne grunnleggende spenningen mellom Russlands ambisjoner og evner var en politikk som sett utenfra kan fremstå som vinglete.

Årsaken til spenningen må ikke først og fremst søkes i Russlands spesifikke nasjonale interesser, men i Russlands oppfattelse av seg selv som stat. I Russlands generelle politiske liv utgjorde spørsmålet om landets plass i europeisk sikkerhetspolitikk en viktig del av spørsmålet om hva slags politisk prosjekt Russland skulle være. Russlands vingling i forhold til europeisk sikkerhetspolitikk ble forsterket ved at de to mulige politiske valgene ble støttet av hver sin politiske leir innen Russland selv. Russlands plass i Europa har gjennom mer enn tre hundre år for russere vært en helt sentral del av spørsmålet om hva det vil si å være russisk, og hva slags regimetype staten Russland skal ha. På 1990-tallet ble gamle debatten reist som et spørsmål om i hvilken grad Russland skulle være det man omtalte som ”et normalt europeisk land”, hvilket betød et demokrati med markedsøkonomi, eller om man skulle følge en spesiell russisk utviklingsbane. Med valget av president Putin bekreftes et nasjonalt politisk kompromiss mellom nasjonalister og vestliggjørere som sannsynligvis vil prege inneværende tiår. Putin har sin institusjonelle base i FSB, en av KGBs arvtagere. Mens de militære, spesielt sjø og land, fremstår som betydelig svekket 10 år efter Den kalde krigens slutt, har de hemmelige tjenestene i høy grad klart å bevare sin integritet og effektivitet. At det i en situasjon preget av langvarig og uavklart maktkamp er de hemmelige tjenester som fremstår som den institusjonelle basis for et nasjonalt kompromiss, er ikke overraskende, spesielt ikke når de militære altså fremstår som betydelig svekket (og dessuten i Russland mangler tradisjon for å å direkte inn i den politiske lederstrid) . Politisk får man et system med overfladiske demokratiske trekk (partier omkring ledende skikkelser, en nasjonalforsamling etc.), men der det personlige presidentstyret er det sentrale. Det enestående russiske ivaretas dermed ved at man fortsetter tradisjonen med en sterk stat, ledet av en sterk mann.

Et sentralt trekk ved den nasjonalistiske russiske tradisjonen er imidlertid at Russland hevder sin rolle som stormakt. En stormakt må ha en økonomi som er i stand til å levere de materielle forutsetningene for at stormaktstatusen kan opprettholdes. Det er her vestliggjørerne får sitt i det nasjonale kompromiss. Den økonomiske orden som nå vokser frem har klare trekk av markedsøkonomi, og det åpnes opp for en bred kontaktflate med vesten.  At det her er snakk om et kompromiss, kan avleses på flere nivåer i det politiske liv. Et eksempel er presidentens kontroll med nasjonalforsamlingen. Et annet er forsvarspolitikken. Et tredje er hans taler. I sin store millenniums-tale fastslo han for eksempel at Russland i Sovjet-epoken beveget seg i en blindgate, på sidenav det sivilisatoriske hovedspor, samtidig som han hevdet at Russland var kvalitativt forskjellige fra de vestlige demokratier, og kanskje ”aldri” ville bli som dem. Under Putin fremstår Russland i egne øyne igjen som sterk, og som en viktig politisk aktør i  Europa og verden.

Den klassiske definisjonen av en stormakt er en makt som kan stå imot den samlede vekt av alle andre makter i systemet. En av årsakene til den vedvarende russiske motstanden mot den såkalte unipolariteten i statssystemet, er at unipolaritet utelukker mulighetene for at det kan finnes mer enn én stormakt. Når Russland forsøker å holde på sin tradisjonelle plass som ikke-integrert hjørne i makttriangelet, kan det sees som et forsøk på å fremstå som en regional stormakt. Lignende fremstøt gjøres i Asia.

Russland har altså et elendig ressursgrunnlag, et diplomati som fortsatt legges opp efter en mal som andre europeiske stater i høy grad har forlatt eller er i ferd med å forlate, og en politisk kultur som skiller seg fra andre europeiske staters ved i relativt sterkere grad å være tuftet på ideen om den sterke leder, og i relativt mindre grad på ideen om rettsstat.

Militærstrategisk er den kjernefysiske kapabiliteten nå helt sentral for Russland. Generalmajor Vladimir Dvorkin understreket for eksempel i Nezavisimaja gazeta for 19. februar 2000 at Russlands førstebruksdoktrine springer ut av konvensjonell underlegenhet i Europa, på samme måte som det han kaller NATOs førstebruksdoktrine under Den kalde krigen sprang ut av organisasjonens konvensjonelle underlegenhet den gang. Dette er historisk holdbart og relevant, og derfor vanskelig å tilbakevise. Det at den konvensjonelt underlegne part ikke ser bort fra muligheten for på denne måten å kompensere for svakhet på dette området er lite oppsiktsvekkende, og fortelle ingenting om faktiske intensjoner. At Russland i sin militærdoktrine (i motsetning til Sovjetunionen) åpner for førstebruk av  kjernefysiske våpen, bør derfor ikke tillegges avgjørende vekt. Det er videre relevant at Russland nå, ikke minst som et resultat av det økte antall land som besitter masseøldeleggelsesvåpen, ser sitt kjernefysiske arsenal som en mulig ressurs ikke bare vis-á-vis NATO, men også i forhold til China og India.

For de andre hjørnene betyr det overordnede kompromisset i russisk politikk at spørsmål knyttet til prestige forblir viktige, og at det blir vanskelig å komme frem til overgripende avtaler der Russland ikke kan fremstå som hovedpart. Behovet for å behandle Russland som en stormakt forblir helt sentralt, til tross for at landet åpenbart mangler de fleste av stormaktens kapabiliteter. Den generelle konsekvensen av det nasjonale russiske kompromiss under Putin er at Russland blir mer predikabelt. Så lenge Putin effektivt utnytter den historisk tunge retorikken om behovet for en sterk stat ledet av en sterk mann, blir det vanskeligere for opposisjonen av nasjonalister og kommunister å tufte sin egen retorikk på at det er de som kan fylle denne rollen. De står dermed i motsetning til på 1990-tallet uten et klart taktisk politisk program. Situasjonen i Tsjetsjenia, som ifølge gjeldende folkerett er en borgerkrig og ikke noen krig, viser imidlertid som nevnt at Russland under Putin er rede til å bruke tvangsmakt i stor skala for å holde landet sammen, og vel også for å slutte rekkene. Med Putin ved makten er det større sannsynlighet for at Russland vil bruke krig som et virkemiddel for å demme opp for synkende sosiale integrasjon internt. Det er imidlertid helt usannsynlig at et slikt tiltak vil rettes vestover, all den stund Russlands sydflanke er og vil forbli mye mindre stabil og dermed bedre egnet til å iverksette en slik operasjon. I og med at Russland under Putin fremstår som en rasjonell aktør, klart opplever seg som den underlegne part i forhold til NATO, og i tillegg viser utstrakt vilje til å øke grenseflaten for økonomisk samarbeide med NATO-landene, er det svært lite sannsynlig at landet vil risikere en eskalasjon av politiske spenninger til kamphandlinger som vil kunne involvere landet i direkte konfrontasjon med NATO-land.

For Norden, og kanskje spesielt for Norge, betyr den økte grenseflaten, Russlands svakhet og behov for å fremståp som sterkt at mulighetene for en begrenset konfrontasjon med Russland er større nå enn de var under Den kalde krigen. Av de generelle politiske grunner som er beskrevet ovenfor, hvorav stormaktstatus og opplevet behov for å markere Russlands territorielle integritet er de viktigste, vil Russland under Putin måtte forventes å være mindre fleksibel hva angår territorielle spørsmål, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse enn tidligere. Russlands holdning i tilfelle krise i forhold til et mindre naboland må forventes å bli steil. Myndighetsutøvelsesproblematikken i Barentshavet, men også på Svalbard og annetsteds, er slik at sannsynligheten for en krise er forholdsvis høy. Erfaringer fra Svalbard på 1990-tallet understøtter dette. Den øker ytterligere ved at det er flere dynamiske faktorer på ressurssiden i området, først og fremst knyttet til nye muligheter for petroleumsutvinning og forventet økende global efterspørsel efter fisk. Putins stormaktsretorikk med tilhørende behov for å fremstå som en sterk leder for et sterkt Russland, innebærer imidlertid at Russland i større grad vil utnytte kriser til å markere nasjonal styrke, og at landet blir en vanskeligere forhandlingspart. Dette betyr at muligheten for at Russland vil utløse kriser er øket, og at det vil bli vanskeligere enn før å få stoppet eskaleringen av kriser.

Konklusjon

En videreutvikling av nordisk strategisk tenkning kan ideelt sett åpne nye muligheter for ført politikk. ”Grand strategy”-begrepet synes her å tilby en egnet tilgang. I og med at Nordens handlingsrom er så avhengig av makttriangelets konfigurasjon, synes det ganske klart hvilke de viktigste utfordringene er. De grunnleggende utfordringer er i sitt vesen er politiske, men kan ikke diskuteres fyldestgjørende uten at de militære aspektene tillegges betydelig oppmerksomhet og vekt. Nordens fremste strategiske utfordring i makttriangelet er at Russland har valgt fortsatt å tenke og planlegge med utgangspunkt i statlig suverenitet, mens resten av Europa har valgt å tenke og planlegge integrerende. Russlands strategiske tenkning domineres av et behov for å bli anerkjent som stormakt. At landets ressurser i andres øyne ikke synes å gi noe grunnlag for en slik status, fører bare til at landet insisterer desto sterkere på slik anerkjennelse. Behovet for anerkjennelse er først og fremst rettet mot USA, dernest mot EU. Forholdet til Norden sees først og fremst som en funksjon av dette. Ikke desto mindre har ikke de nordiske landene lenger den luksus man hadde under Den kalde krigen, at man kan la den strategiske tenkning ligge nede fordi man oppfatter statssystemets struktur som forholdsvis stabil. Tiden er kommet til i høyere grad å tenke selv, og å tenke overgripende.

Litteratur

Bingen, Jon & Kate Hansen Bundt (1994): Nordiske skjebnevalg? Oslo: Cappelen. 

Clausewitz, Carl von (red. Anatol Rapaport) ([1832] 1968): On War Harmondsworth. Penguin. 

Earle, Edward Meade (1943): ”Introduction” pp. vii-xi i Edward Mead Earle (red.): Makers of Modern Strategy. Military Thought from Machiavelli to Hitler. Princeton, NJ: Princeton University Press. 

Gray, Colin S. (1999): “Strategic culture as context: the first generation of theory strikes back” iReview of International Studies 25 (): 49-69.

 Johnston, Alistair Ian (1999): “Strategic Cultures Revisited: A Reply to Colin Gray” i Review of International Studies 25 (3): 519-523. 

Johnston, Alastair Iain (1995a): “Thinking about Strategic Culture” i International Security 19 (4): 32-44. 

Johnston, Alastair Iain (1995b): Cultural Realism. Princeton: Princeton University Press.

Kennedy, Paul (1991): ”Grand Strategy in War and Peace: Toward a Broader Definition” pp. 1- 7 i Paul Kennedy (red.): Grand Strategies in War and Peace. New Haven, CN: Yale University Press.

Kier, Elizabeth (1997): Imagining War: French and British Military Doctrine between the Wars Princeton. NJ: Princeton University Press. 

Kissinger, Henry A: (1964): ”Reflections on Power and Diplomacy” pp. 17-39 i E.A.J. Johnson (red.): The Dimensions of Diplomacy. Baltimore, MD: Johns Hopkins Press.

Lewellen Ted C. (1992): Political Anthropology. An Introduction. Annen utg. Westport, CN: Bergin & Garvey.

Liddell Hart, Basil Henry (1974): Strategy.Annen utg.

Neumann, Iver B. (1997) “En geografi for enhver anledning” i Samtiden, 107 (1): 27-37.

Neumann, Iver B. & Ståle Ulriksen (red.) (1996): Sikkerhetspolitikk. Norge i makttriangelet mellom EU, Russland og USA. Oslo: TANO Aschehoug.

Posen, Barry R. (1984): The Sources of Military Doctrine. France, Britain, and Germany between the World Wars. Ithaca, NJ: Cornell University Press.

Rasmussen, Mikkel Vedby (1999): ”Senmoderne krig” i  Politologiske Studier nr. 4, august 1999. København: Institut for Statskundskab.

Snyder, Jack (1984): The Ideology of the Offensive: Militsary Decision Making and the Disasters of 1914.  Ithaca. NY: Cornell University Press. 

Snyder, Jack (1984b): ”Civil-Military Relations and the Cult of the Offensive, 1914 and 1984” i International Security (9) 4: 108-146. 

Snyder, Jack (1977): The Soviet Strategic Culture: Implications for Limited Nuclear Options. Santa Monica, CA: RAND Corporation, R-2154-AF. 

Tunander, Ola, Pavel Baev & Victoria Einagel (1997): Geopolitics in Post-Wall Europe: Security, Territory and Identity. London: Sage.

Tunander, Ola (1998): ”Det 20. århundret klassikere: Rudolf Kjellén” i Internasjonal Politikk

 Van Evera, Steven (1984): ”The Cult of the Offensive and the Origins of the First World War” i International Security 9 (4): 58-107. 

Wennerstig, Mike (2000): The Discreet Triumph of Geopolitics. The U.S. and the Idea of an Independent European Defense, 1989-1999 Paper delivered to the Annual ISA conference, Los Angeles, March 14-20 2000.